Deutsche Bilder

En sniktitt inn i et pågående fotografisk prosjekt: en tysk familie gjennom nesten 100 år - fra krig til fred - om fattigdom, oppvekst og folk i alle situasjoner
Hjem
;

Fotografen

Vår far, Oskar Straube, født i 1910, død i 2006, etterlot seg en del esker med filmruller og mellomformat-striper.

For sønnen, det tredje barnet i familien, selv fotograf, var denne arven begynnelsen til et stort eventyr! Det ble raskt klart, at de historiske bilden bør gjøres tilgjengelig for andre interesserte!

På denne nettsiden presenteres ulike gullkorn fra arbeidet underveis, et arbeid som datteren, det andre barnet i familien, og fotografsønnen skal jobbe med fremover.

Den egentlige fotografen

Vår mor, Dorette Argentinga Anna Hedwig Tölke, født i 1921, død i 1986, var den fagutdannede fotografen.

Men det var altså hennes mann, som drev den lille fotovirksomheten  med slogan «Foto Straube – Sie rufen – wir kommen!».

Hvor vi enn bodde, hadde vi alltid mørkerom, og alle barn lærte seg tidlig grunnelementene om blender, tid og DIN, som ISO ble kalt på den tiden. Vi oppdaget tidlig verden bevæpnet med enten Rollei-flex, Penti, Pentacon, Praktica, Leica, eller hva det måtte være.

Alle deres fire barn, og etter hvert også deres barnebarn, har et entusiastisk forhold til fotografi.

Mor og far ble kjent med hverandre i sengen!

Hvilke planer har vi med disse bildene?

Hvem kan disse bildene være interessante for? Bare familien? Tyskerne? Nordmenn? Historikere? Fotografer?

Vi vet ikke riktig ennå.

Foreløpig graver vi oss bare gjennom skattekistene!

Den førstefødte

Ingo er født rett etter krigen.

Han er storebroren vår, og på bildet ser vi han trille lille Gottfried.

 

 

 

 

 

Det andre barnet i familien

Dagmar, storesøster, ble født nokså snart etter Ingo.

Men hvorfor ble hun kalt for Jule?

Det er Dagmnar som skriver tekstene til bildene.

Her, til høyre, ser vi henne sammen med de andre jentene i gata.

 

 

 

 

Det tredje Barnet, Sønn nummer to

Gottfried, født i 1954.

Sisi, etter den berømte prinsessa, var hans kallenavn. Men det likte han ikke. Etter hvert som det kostet 10 Pfennig i bot å benytte dette kallenavnet, ble det nye kallenavnet hans Gofi. Dette er det tyske navnet for Langbein i Donald-bladene.

Interessen for moderne kommunikasjonsteknologi aner vi allerede på dette bilde!

Det var Gottfried som ivret etter å gjøre noe med pappas fotografiske skatter.

 

 

Sønn nummer tre, det fjerde barnet

Martin, født i 1955. Her til venstre i bildet.

Han ble også kalt for Zfutschi

Z står for «Zerstörer», og «futschi» står vel for tallet 4. Dette var det lite smigrende kallenavnet som antydet at han angivelig var litt klønete.

 

 

 

 

Fra et etterkrigstidens fotografiske roteloft i tyskland

Sniktitt desember 2023

Portrett av en ukjent mann. Tidspunkt: noen år etter andre verdenskrig. Denne mannen har etter alt å dømme tjenstegjort under Hitler. Da dette bilde ble tatt, var han sannsynligvis en arbeidskar på kraftverket i Bremen-Farge. Hvem kan fortelle hans historie? Hva har han opplevd? Ansiktet virker garvet – men av hva? Og hva sier blikket? Ser vi en antydning til et smil? Hvor godt kjenner han fotografen?

 

Fra et etterkrigstidens fotografiske roteloft i tyskland

Sniktitt mai 2023

Endelig gift.

Fra et etterkrigstidens fotografiske roteloft i tyskland

Sniktitt februar 2023
Hjem

For 68 år siden: fest i finstua!

Fra et etterkrigstidens fotografiske roteloft i tyskland

Sniktitt november 2022
Hjem

For 68 år siden: et nytt familiemedlem!

Fra et etterkrigstidens fotografiske roteloft i tyskland

Sniktitt uke 18/2022
Hjem

Ukjente barn. Kanskje en gang på slutten av 40-tallet. Landet bygges opp igjen, og før barn fikk mobiltelefoner var det mest spennende å følge med i håndverkernes aktiviteter.

fra et etterkrigstidens fotografiske roteloft i tyskland

Sniktitt uke 17/2022

Sannsynligvis en gang på slutten av 40-tallet: En fødsel er overstått på en benk i stua. Endelig skal jordmoren sette seg på sin motorsykkel og dra hjem!

fra et etterkrigstidens fotografiske roteloft i tyskland

Sniktitt uke 16/2022

Påskeharen var matauk i etterkrigstiden. Først kose, så spise.

fra et etterkrigstidens fotografiske roteloft i tyskland

Sniktitt uke 15/2022
Hjem

10 år etter 2. verdenskrig preges bybildet fremdeles av ruiner. Et spennende, men farlig lekeland for barna.

fra et etterkrigstidens fotografiske roteloft i tyskland

Sniktitt uke 7/2022
Hjem

Fuktig firmafest på sextytallet.

fra et etterkrigstidens fotografiske roteloft i tyskland

Sniktitt uke 6/2022
Hjem
Krigens elendighet falmer sakte med sikkert bort. De døde er begravet. Nå gjelder det å vise fram den nyvunne velstanden. Det glitrer i nye biler, håndvesker og lakksko.

Fra pappas fotografiske skattekiste

Sniktitt uke 5/2022

Hans og Grete? Grete er fortvilet. Foreldrene samler visstnok blåbær i en ukjent en skog, nord i Tyskland. Også vår familie pleide å vende hjem fra bærplukking med blikk-kanner fulle av bær. Familien på bildet er imidlertid ukjent. Hvorfor ble dette bilde tatt? Dette hører ikke til et vanlig fotooppdrag.

Fra pappas fotografiske skattekiste

Sniktitt uke 4/2022

Scene fra 1968: Rudi Dutschke var studentopprørets store inspirator, ukemagasinenes yndling, alle damenes våte drøm, og alle gamle mennenes hatobjekt.

«Jeg lever sammen med en amerikansk kvinne. Vi er til og med gift. Den 28 år gamle Rudi Dutschke kaller henne for Kobold. Han serverer henne frokost på sengen, skifter bleie på det nyfødte felles sønnen Che, fordi jeg er for kvinners likestilling«, står det i magasinet som Barbara – storebror Ingos kjæreste – holder opp for fotografen.

Fra pappas fotografiske skattekiste

Sniktitt uke 3/2022
På kraftverket var det ikke så nøye med alkoholservering i arbeidstiden på femtitallet. Det var tross alt bursdager å feire.

Fra pappas fotografiske skattekiste

Sniktitt uke 1/2022

Storebror er syk. Dorette, utdannet sykepleier, anbefaler frisk luft og sol. Barnesengen står under en blomstrende gren fra et kirsebærtre, og nabojentene Martina og Gertrud synes åpenbart at denne terapiformen er attraktiv.

En gang hørte dette huset til en bondegård, deretter ble det overtatt av stedets kullkraftverk og tjente som bolig for tre familier. Hus i denne landsdelen hadde  upussede mursteinvegger og var bygget uten nevneverdig fundament på sandgrunn. Stormfloden i 1962 gjorde huset rått og ubeboelig, da ble det revet.

I hagen var det to gressplener, busker, kirsebærtrær og en lerk, samt et digert pæretre. Det fantes en sandkasse og en huske. Under naboenes skeptiske blikk, dyrket mor grønnsaker og frukt etter biodynamiske anvisninger. Til og med høns fantes det en stund og bidro således til familens matauk i etterkrigsårene.

Fra pappas fotografiske skattekiste

Sniktitt uke 51/2021

Tre kvinner, en jente og en usynlig fotograf. Permanentene, armgestene, med bena på kors i lenestolene, de vide skjørtene, og skoene: Ingen vil skille seg ut, fremtoningen er lik. Er det søstre? Eller venninner?

Bildet gjør meg beklemt: Stuen er smal, forhengene er tette og stenger verden ute.

Er komposisjonen tilfeldig? Eller er den planlagt? Presist i midten av bildet troner radioen, som en monstrans på et alter, og dens funksjon ser ikke ut til først og fremst å tjene forbindelsen med verden utenfor, men mer som et tegn på oppnådd status.

Kvinnenes hoder befinner seg på en horisontal linje i midten av bildet, og deres forlengede blikk møtes i midten av komposisjonen – i fotografens linse, i hans blikk.

Fra pappas fotografiske skattekiste

Sniktitt uke 50/2021
Oskar drev en liten fotoforretning på si. «Sie rufen – wir kommen!» var hans slogan. Blant alle funn i skattekisten er det en rekke portretter. Ingen vet hvem de er, hvorfor bildene ble tatt.

Fra pappas fotografiske skattekiste –

Sniktitt uke 48 / 2021

Oskar var ansatt i et kraftwerk, Bremen-Farge. Dokumentasjon av slitasje, feil og skader, var blant annet hans gebet. Disse bildene ble alltid fremkalt hjemme, rullet på en glassplate og tørket. Dette ga papiret glansen.

Turbinene, som denne delen er et lite fragment av, var svære, og hallene der disse var i gang og produserte strøm, var mektige, summende, skremmende. Her var vi ofte på søndagstur sammen med far, som hadde tilgang til alt.

Ukens bilde – uke 47 /2021

Et fattigslig barneværelse. Den lille jenta er Dagmar. Hun har øyekontakt med dukken sin som heter Hannelore. Over henne, på veggen, en reproduksjon av Dürers maleri «Maria mit der Birnenschnitte“. Også bak henne et bilde av mor og barn, et maleri av Paula Becker Modersohn. Så mange gjengivelser av kvinnelige forbilder med sine barn var hun omgitt av. Forbilder for hennes fremtidige morsrolle? Men: hun husker at hverken foreldrene eller brødrene trodde at hun noen gang skulle kunne bli mor, hun som studerte politikk og bodde i kollektiv i Frankfurt på slutten av sekstitallet.

Bildet ble tatt på hennes første skoledag. Her er det altså fest, noe som den hvite kragen understreker. Dukken var en gave for anledningen, og som vi ser, så er den nettopp pakket opp av esken. Hennes mor mislikte det småborgerlige pikeidealet på femtitallet, så hennes datter gikk i buksedress i rød cordfløyel, mens alle de andre jentene i klassen kom med moteriktige klær, og kunstferdig oppsatt hår.

Andre bilder